Redd for hund – eller?

Publisert: 29. Apr, 2016. Per Olav Asplund

scared

Bare se det i øynene;

..det er mange som ikke kan fordra bikkja di, eller alle andre bikkjer for den sakens skyld. Men hvem er disse menneskene, og hvorfor har de slik aversjon mot våre firbente venner? Årsakene kan være mange. Her er noen av dem:

Oppvekst og holdning

Som utgangspunkt må vi innse at lært atferd, samfunn, kultur, oppdragelse kan være en hovedårsak. (Et individs atferd er et resultat av personlige utvikling, og en gruppes atferd bestemmes av felles tradisjoner, vaner og normer.)

Dersom et barn vokser opp i et hjem som allerede har aversjoner mot dyr generelt, eller hund spesielt, vil dette barnet sannsynligvis vokse opp med de samme aversjoner. Men årsaken bak dette igjen kan være dramatiske opplevelser knyttet til hund hos én av, eller begge av foreldrene. Og det er jo synd, fordi da blir jo holdningen arvet og forblir en irrasjonell adferd hos barnet – og kanskje også neste generasjon.

Men det er ikke bare enkle «årsaker,» for eksempel en traumatisk opplevelse hos foreldrene som kan ligge bak. Det kan også være at familien er følelseskald. Det vil si at barnet har fått for lite kjærlighet og nærhet. Barnet kan da vokse opp med manglende empati. Barnet har ikke lært å se på hunden som «kos» og/eller lek.

størrelse

Størrelsen er ikke nødvendigvis det “farlige.”

Egne opplevelser med hund

Det er selvsagt også mange barn og voksne som av ulike årsaker selv har hatt traumatiske opplevelser med hund. Det å bli bitt av en hund kan sette dype sår i sinnet for resten av livet. Og når vi vet at nærmere 5.000 mennesker blir bitt av hund i Norge hvert år, har dette selvsagt også blitt hundeeiernes problem. Tenk litt på denne påstanden: Skal samfunnet som helhet trives med hund, påligger det hundeeierne et spesielt ansvar for at det ikke skjer slike “ulykker.”

Sykdom

Allergier er den vanligste årsaken til at enkelte holder seg borte fra hund – eller totalt nekter en hund å komme inn i huset sitt.

I følge Allergiguiden.no vil allergi fra hund kunne føre til slike reaksjoner:

Personer som er allergiske mot hunder, får plager når de allergifremkallende stoffene som dyret gir fra seg fester seg i øynene, nesen, huden eller i lungenes slimhinner. (Symptomene for hundeallergi er de samme som for katteallergi og annen pelsdyrallergi):

  • Tett nese
  • Rennende nese
  • Hovne, kløe, røde og rennende øyne
  • Nysing
  • Elveblest
  • Tørrhoste
  • Astma (vanskelig å puste, piping i brystet, unormalt trøtt)

Problemene kan oppstå både ved direkte kontakt, f.eks. når man klapper eller blir slikket av en hund, og ved indirekte kontakt – som når man besøker lokaler der det finnes hunder.

De fleste reaksjoner inntreffer når en allergiker treffer på hunder innendørs, men plagene kan også oppstå utendørs. Sensitive personer kan til og med få symptomer av å oppholde seg på offentlige steder der det ikke finnes noen hunder, som for eksempel skoler, barnehager, busser, hoteller og på arbeidsplassene. Dette kommer av at allergener fra hunder og andre pelsdyr lett spres til dyre-frie steder gjennom eiernes hår og klær.

For barn som er allergiske mot hunder forverres ofte symptomene gjennom skoleåret, fordi de deler klasserom med venner som har hund hjemme. Det å konstant bli utsatt for allergifremkallende stoffer kan føre til at barnet får kronisk betennelse i slimhinnene og rammes av langvarige plager i nese og øyne. Konstant tett nese kan i sin tur føre til astmaplager, ettersom allergener havner direkte i luftveiene når barnet tvinges til å puste med munnen.

Heldigvis er hverdagen mer skånsom enn det verste som beskrives over. Men det er viktig å være klar over at allergier og hund er noe vi som hundeeiere må ta spesielt hensyn til.

Kultur og religion

Det er en kjent sak at muslimer generelt ikke liker hunder (men husk, det finnes unntak). Og her bygger aversjonen i utgangspunktet på religiøst betinget tro. Fordi denne holdningen omfatter en (etterhvert) forholdsvis stor samfunnsgruppe, er det nødvendig å gå litt nærmere inn på fenomenet.

Islam bygger som kjent på Koranen, og Koranen, sammen med øvrige muslimske, religiøse råd og leveregler, gir flere konkrete råd angående hund og hundehold. La meg med en gang understreke at det er forskjeller fra land til land – og i Norge er holdningene litt på gli. Det har også betydning hvilken «skole» muslimen forholder seg til. Her er litt av det jeg fant på ferske Islamske diskusjonsgrupper:

 

Norge: islam.no 

I følge malikiskolen er ikke hund uten videre uren. I hanafiskolen er det bare spyttet som er urent. Shafi’i-skolen og deler av hanbali-skolen regner alt ved hunden som urent.

MUSLIM_DO

Ibn Taymiyya (en islamsk lærd) mente at hanafiskolens synspunkt er det mest korrekte. I Fiqh-us-Sunnah av al-Sayyid Sabiq skrives det følgende: “Hunder må regnes som urene. Hvis en hund har slikket en skål må den vaskes syv ganger. Første gang med jord, deretter med såpe og vann, før mennesker kan spise av den igjen. (Det er vitenskapelig bevist at det vil uskadeliggjøre bakteriene i hundens spytt). Men hundens pels kan regnes som ren.”

Som det fremgår: det er ikke nødvendigvis slik at muslimer som sverger til denne «skolen» ikke kan berøre en hund. Men de må vaske seg hvis hunden har slikket på dem, og man må gjøre wudhu før salah. Kjøttet er heller ikke tillatt å spise, men akkurat det er jo heldigvis ikke noe problem her i landet (Norge).

Men så legges det tydelig vekt på: “Det som absolutt er å anbefale er å ikke holde hunder boende inne i huset – som kjæledyr hvor de slikker barn og voksne i ansiktet og på hendene, og slikker matrester fra middags-tallerkener. Bare tenk på hvor hunden har slikket seg selv (og andre hunder) før den slikker folk i fjeset!”

Forbudet refererer til vitenskapelige undersøkelser – og først og fremst denne hadithen:

“Profeten rapporteres å ha sagt: ‘Den som holder hund, unntatt som jakthund eller for å vokte avlinger og buskap vil miste et stort mål (qirat) av sin belønning hver dag.” (Bukhari og Muslim) Hvis man trenger hunder til å utføre noe arbeid er det altså tillatt. Dette inkluderer dessuten funksjoner som blindehunder og politihunder. Men de skal ikke bo i hus med mennesker! Og de må selvfølgelig behandles med den nåde og godhet alle Allahs skapninger fortjener. (Bare tenk på hadithen om kvinnen som fikk komme til paradis for å ha gitt vann til en tørst hund).

Vi ser altså her at Islam generelt er restriktive til hundehold. Selv om det er flere unntaksregler, er allikevel det å ta avstand til hund det dominerende.

Danmark: islamqa.dk 

«Når vores Islam forbyder noget, så er der altid en visdom bag det, om vi kender til den eller ej. Det er korrekt, at det ikke er tilladt at have en hund som husdyr i Islam, ellers formindsker man belønningen af ens gode handlinger dagligt ifølge en profetberetning. Man må dog gerne have en hund til jagt, landbrug, vogte kvæg eller generelt som vagthund.»

Sverige: islamguiden.com 

«Islam förbjuder muslimer att ha hundar, och straffet för detta är att man förlorar en eller två qiraats (andel) från sina hasanaat (goda gärningar) varje dag. Det finns undantag i de fall då man har hundar till jakt, för att vakta boskap och skörd.»

Som vi ser er det nærmest forbudt å leve sammen med hund. Og er man nødt til å ha hund på grunn av vakthold, blindehund osv, så skal den ikke leve sammen med familien.

Mer enn religiøse påbud

Nå er det også slik at muslimer ikke bare holder seg borte fra hund på grunn av direkte religiøse «påbud.» Mange er dessverre også redd for hund. Dette skyldes at de anser hund som livsfarlig, dersom de blir påført spytt, blod eller ekskrementer. Men den mest åpenbare årsaken er at de har blitt oppdratt med forsterket «religiøs» anti-holdning til hund i hjemmet. Man kan godt tenke seg effekten ved at et eldre familiemedlem både har hatt negativ opplevelse med hund i tillegg fremmer de religiøse forbudene.

Vi må huske på at Koranen og de Islamske levereglene bygger på en type samfunn (og kompetansenivå) som ikke eksisterer lenger. Å støte fra seg hund (og svin) hadde trolig først og fremst med frykt for sykdommer å gjøre; henholdsvis rabies og trikiner. Med andre ord er problemet først og fremst knyttet til mangel på kunnskap om truende sykdommer og helsesituasjonen i Norge.

Men når disse holdningen fortsatt er å finne hos majoriteten av Norges muslimske befolkning, utgjør det selvsagt en utfordring for alle oss andre som lett omgås hund.

vishensynHva kan vi gjøre for å endre holdninger?

Det er ikke lett å forholde seg spontant, og forvente enkle løsninger, til de holdningene jeg har nevnt over. Saken er jo den at holdningene sitter dypt – og de har sittet i de muslimske samfunnene i snart 1500 år.

Ta hensyn

Det første vi må gjøre er å ta hensyn. Når vi vet at de menneskene vi møter, og som uttrykker frykt basert på religion, ikke selv er skyld i denne holdningen, men oppdratt til å tenke slik, må også vi som hundeeiere tenke nytt. ‘Bare kom nærmere, den er ikke farlig.’ Eller; ‘..den biter ikke,’ er selvsagt ikke tilstrekkelig.”

Som hundeeier gjelder det at du alltid må ha hunden i bånd, dersom du ferdes på steder der det normalt ferdes mange mennesker, slik som i byer og parker. Det er ikke tilstrekkelig å tenke: «min søte “Lulla” er jo bare snill og mild.» De du står overfor vil som regel ikke være i nærheten av å tenke slik. Og har du sluppet hunden din løs, så er du i innerste forstand respektløs. Punktum!

Hvem skal være den fornuftige?

Du må for all del ikke «forstå» så mye bedre på andres vegne. At du bare lufter en «sør liten Chihuahua» er helt irrelevant. At bikkja di bare dalter bedagelig foran eller etter deg på veien er også helt irrelevant.  For mange mennesker er størrelse, atferd eller rase uten betydning. I skog og mark, og på steder der det ikke er naturlig at alle og enhver ferdes til enhver tid, er det andre regler. Der kan du selvsagt slippe hunden, dersom den offentlige båndtvangen er opphevet.

Opptre som en verdig hundeeier

Det å være hundeeier handler om å opptre varsomt og respektfullt – og forutsigbart. Og som det fremgår i denne artikkelen er det mange (!!) som direkte føler angst eller ubehag dersom det nærmer seg en hund. Det er ikke en menneskerett å la hunden få dominere i fellesmiljøet – selv ikke i store åpne parker, skog eller på «landet.» Det er menneskene, men sitt brede spekter av holdninger, helsetilstand og atferd som er det viktigste og som skal ha første prioritet.

Når hundehold innebærer at alle som eier hund har kunnskap om hva de skal forholde seg til og hva de må gjøre for å la «de andre» føle seg trygge, så blir det balanse. Det er tross alt mange steder du kan oppsøke, dersom du vil gi hunden din den friheten det er å springe løs.